Villa Solstua i 1930 – åra:

De eldste fotografiene

Fotografiene jeg viser her har jeg fått fra øst og vest. Glassverandaen førte inn til husets bibliotek og døra til høyre på bildet var inngang til tjenestejenta sitt rom. Området Nystrand og Eidanger var opprinnelig sommerboliger for de priviligerte som bodde og arbeidet i Porsgunn og Skien, men på denne tiden hadde folk begynt å bosette seg her. Da de gamle sveitserhusene, heller dårlig isolerte og med takhøyde godt over 3 meter, skulle begynne å fungere som vinterboliger, ble det nødvendig med ulike former for renovering. I noen boligstrøk finner man i dag gamle trehus som har bevart sin stil og egenart på tross av nødvendig renovering. Andre ble utsatt for total ombygging. Villa Solstua var dessverre et av disse.

Villa Solstua 1930 – åra: Og her er et bevis på de gode vintrene som porsgrunnsfolk sier at det var før i tiden. Stallen i bakgrunnen er historie, men vi vurderte opp og i mente om vi kunne bruke denne som modell for ny garasje/verksted. Dilemmaet er størrelsen. Behovet for plass til alt man mener man trenger av både biler og annet utstyr vil gjøre garasjen stor som et hus hvis taket skal raustes i denne retningen.

Villa Solstua 1930 – åra: Her sitter nn og hennes søster på trappa til den gamle glassverandaen som er overgrodd av roser. Det skal ha vært over 100 forskjellige slag roser i hagen på denne tida. Nn (yngstejenta) var bare 7-8 år da nazistene flyttet inn i huset og de ble tvunget til å flytte til en hytte i skjærgården. Jeg har hatt samtaler med henne og det er en dramatisk historie jeg fikk anledning til å skrive ned. Når jeg får det renskrevet, og forhåpentligvis godkjent, vil jeg publisere nn`s krigshistorie her på nettsiden.

Villa Solstua 1930 – åra: Her ser vi den katolske prest Dunn i Eidanger på besøk i Villa Solstua. Barna fra venstre: Tor August Andersen f. 1936, Marie Andersen f. 1928, i matrosdress Bjørn Olav Hammer f. 1931.

Dette er en papirkopi av et foto som vart sendt meg i posten av en som vandret forbi her en sommerdag. Jeg sto oppe på et stillas da jeg ble oppmerksom på en eldre kar som sto og så opp på huset: “Ja, her bodde jeg da jeg var liten”, sa han. Jeg klatret ned og tok en prat. Han er en av guttene på bildet over og bror til jentene på trappa. Utrolig morsomt å få et slikt innblikk når man i årevis har tenkt: “Hvordan har det egentlig sett ut her?” Han tegnet det han husket, senere sendte han denne kopien.

Inngangsparti

I dag er dette inngangsparti og man kommer inn til en hall. Opprinnelig har svalgangen vært åpen både oppe og nede, noe som selvsagt var utrolig upraktisk i et vinterland, men likevel helt vanlig landet rundt. Var det en gjennomgående tanke at de store sveitservillaene skulle fungere som sommerhus?

På et tidspunk har man satt inn to vindu og en dør, de to andre åpningene ble kledd inn. Da vi kjøpte huset var vinduet lengst til venstre på den andre veggen erstattet av en dør som førte rett inn på kjøkkenet. Vinduet innerst i hjørnet, samt et 3-fags vindu i 2-etg. var de eneste originale krysspostvinduene som var igjen i hele huset. Sveitserstilen hadde oftest enten krysspostvindu eller t-postvindu.

Dette epletreet står her enda og det er fullt av epler hver høst. Livredde for rotter springer vi rundt og plukker opp epler. Et par hamstere ligger gravlagt her og en puslete rose prøver seg langs stammen. En slak-line strekker seg herfra og bort til en annen oldis borte ved gjerdet og det er ikke små krefter de trekkes om. Men det ser ikke ut til å påvirke disse gamle vokterne. Noen av disse trærne er både en pest og en glede, de er historie, de beskytter, luner og rammer inn. Men hvis soldagene er få, er trærne rundt eiendommen for mange og for tette og du må flytte deg rundt med solsenga hvis du skal få litt sol på kroppen. Også detter det ned mye rask fra et gammelt tre, ikke bare løv. Gamle, tørre greiner kan plutselig deise ned i skallen på deg. Vi måtte kutte ned tre for tre, ikke de vi ville, med de som døde. Så vi har det åpent mot trafikken og skyggefullt i hagen.