Det gamle trehuset hadde blitt utsatt for store påkjenninger gjennom et helt århundre:
– tidens tann, okkupasjon og gjenreising – Block Watne…
Det opprinnelige var noe helt annet. Krysspostvindu og en dør på østveggen. Døren førte inn til tenestejentas værelse, fortalte han som gikk forbi en dag jeg sto oppe på veggen og malte. Det var en eldre kar og han sto først og så opp på huset før han sa: “Ja, her bodde jeg da jeg var liten gutt”. Senere sendte han meg et langt brev og en gammel kopi av et foto. Han fortalte at døra inn fra glassverandaen førte inn til “fars bibliotek”. Flere av de gamle bildene jeg har vært heldig å få tak i kan du se her:
Villa Solstua 1930-åra.
Dette bildet (blant mange flere) sendt av vår utsendte speider, fikk oss til å kjøpe huset usett i 1994.
De andre bildene tatt fra de utvendige fasadene kan du se her: Villa Solstua 1994
Restaurering av husets østside
Dette er den første fasaden vi går løs på. Vi er fast bestemt på å bringe huset tilbake til original stil mht. panel, vindu og fargesetting. Vi er spente på hvilken tilstand panelet under platene har. De ulike vinduene rundt omkring er ikke originale (2-3 unntak). Særlig ikke dette. Panoramavindu i 70-talls stil var ikke det helt store fra innsida heller. Den utbygde veggen over skjulte lysstoffrør og gardinoppheng, teglstensmuren er en kreativ hylle/karm-løsning, god å sitte på. Da vi fjerna muren, var det ingen parkettstaver under. Dette ga oss (Kjell) noen snekkertekniske utfordringar. Det gikk bra…andre gangen.
Før eternittplater ble hele veggen kledd med svart papp og lekter. De to vinduene av normal størrelse, kjøkken og soverom, er heller ikke originale. Mest sannsynlig har denne renoveringa skjedd på 70-tallet en gang. Det ble på 60-70 tallet oppfattet som en god bevaringstanke å legge eternittplater på gamle husvegger.
Bare det å komme inn til det originale sveitserpanelet (pløyd panel) er en heil jobb, her flyter det av papp og listverk. Svigerfar er med (jeg lurer på hvor mange arbeidstimer han fikk på huset vårt?). De små sidevinduene i sveitserstil er originale og ble ikke bytta ut.
Svigermor kom med lunsj og kaffe og vi rigga oss til i den trivelige hagen. Kjell sin nyinnkjøpte traktorgraver til høgre (formål ukjent!).
Det var godt å få det store droget ut, skummelt å flytte på store glassflater. Når jeg ser inn i spisestua ser det ut som om vi begynte å pusse opp spisestua og fasaden utvendig på samme tid. Kanskje litt mye på en gang? Og ikke så usannsynlig for nybegynnere. Og ikke har vi slutta med det heller. Det er ikke lett å isolere eit prosjekt, det drar alltid på seg…Så lenge man renoverer fasaden er det vanskelig å ikke la seg “rive med” inne.
..men vi kunne kanskje tatt vekk duken? Det gamle framskapet fikk jeg av foreldrene mine. Det passet aldri helt inn. Jeg tok det med tilbake til Ål for å lagre det der til vi fikk bygd oss en hytte. Men det skulle jeg aldri ha gjort… Den historien heter: “Framskapet som vart til 44 sølvknappar”.
For å beskytte isolasjonen og for å stoppe trekk, blir det lagt asfaltplater på hele veggen. På de øvrige sidene ble det lagt gipsplater.
Mellom de nye lektene og veggen bak blir det lagt ny isolasjon. Lekter blir vanligvis festa med 60 cm avstand, her er ikke nyare standardmål så lette å følge. Det må vere spikerslag bak lektene og her vart det sett opp spikerslag fra innsida. Enkelte steder i 2. etasje ble lektene stivet opp med klosser. Omramming til de nye vinduene er på plass.
Her er onkel Svein (min svoger, Kjell sin bror) på plass, panelinga har begynt. Han er óg en som har brukt ein haug med timer på å hjelpe oss med ulike prosjekt. Tusen takk.
Vinduene er på plass, åpningene rundt tetta med fugeskum. Den panelte delen av veggen blir breiere og breiere. Vi har dyppa endeveden i Visir oljegrunning. Nytt, impregnert vannbrett. Det er viktig å ikke male impregnerte materialer før det har gått tid, det skal tørke skikkelig. Dette er et råd jeg aldri har lyttet til og det har jeg alltid angra på. Men hvor lenge skal det tørke, et helt år? Gode råd om impregnerte materialer her.
Selv om vi hadde holdt på lenge med farger, var nok ikke dette særlig gjennomtenkt. Okergul er ikke okergul…
En stund så det slik ut: Fargene her heter Mellomoker, Bergblå og Vågårød. Disse fargene vart senere dempa ned og noen nye valg ble gjort. De endelige fargene ble hentet fra Gjøcos tradisjonsfarger. Les mer om fargene i siste del av Sveitserhusets fasade nordøst.
Leave a Reply